Alltid.
Noe av det fineste jeg vet, er lengselen.
Det alltid håpefulle.
Det som holder liv i meg.
Som gjør meg både sikker og usikker.
Eller psykotisk levende.
Det innerste som jeg mangler i meg selv.
Det holder meg på tå hev.
Anspentheten.
Jeg er til stede.
Den indre søken, etter annerkjennelse.
Savn er ikke ordet.
Men lengselen er …
Tori Einarsdottir 2015