Siden har Nygård levert mange ord, men ingen byggestart. For Ringerike ble hans periode først og fremst historien om hvordan et nærmest byggeklart prosjekt igjen ble skjøvet ut i uvissheten.
Nå er Kamzy Gunaratnam Arbeiderpartiets samferdselspolitiske talsperson og første nestleder i Stortingets transport- og kommunikasjonskomité. Spørsmålet for oss er derfor nærliggende: Er hun bedre for Ringeriksbanen enn Nygård?
Foreløpig er det liten grunn til optimisme.
I et debattinnlegg i Aftenposten 18. februar skriver Gunaratnam at Norge har «bygget for mye nytt og oversett drift og vedlikehold over tid». Hun mener at vi først må ta vare på det vi har, forbedre der vi kan og bygge nytt der vi må.
Det kan høres både fornuftig og ansvarlig ut. Ingen er uenig i at eksisterende jernbane må vedlikeholdes. Problemene oppstår når vedlikehold brukes som begrunnelse for å utsette nye forbindelser som løser grunnleggende svakheter i jernbanenettet.
Ringeriksbanen er ikke et lokalt pyntetiltak. Den vil korte inn Bergensbanen med omkring én time, knytte Ringerike langt tettere til Oslo-regionen og gi en ny og rask jernbaneforbindelse mellom Hønefoss og hovedstaden. Banen må derfor vurderes som en del av den nasjonale infrastrukturen, ikke bare som et ønske fra noen utålmodige kommuner.
Gunaratnams konkrete omtale av prosjektet gir heller ingen trygghet. Hun skriver at Ringeriksbanen ble tatt inn av Høyre, Fremskrittspartiet og Rødt «i 12. time». Formuleringen er ikke nøytral. Den fremstiller nærmest stortingsflertallets prioritering som en politisk manøver – ikke som en forpliktelse Arbeiderpartiet bør følge opp.
Hun sier riktignok ikke at banen skal skrinlegges. Men hun sier heller ikke at den skal bygges.
For Ringerike er akkurat dette blitt det store problemet. Vi har hørt nok om forståelse, prioriteringer, porteføljestyring, økonomisk handlingsrom og behovet for nye vurderinger. Hver gang politikerne mangler vilje til å ta en beslutning, kommer det et nytt ord som forklarer hvorfor vi må vente.
Ringeriksbanen har allerede ventet i mer enn hundre år.
Dersom Gunaratnam mener at prosjektet skal gjennomføres, bør det være enkelt å si det: Arbeiderpartiet vil sikre byggestart og finansiering. Hvis hun ikke vil si dette, må vi legge til grunn at banen fortsatt står utsatt til fordel for andre prosjekter.
At hun ønsker mer gods på skinner og færre biler på veiene, er positivt. Men slike mål blir innholdsløse dersom partiet samtidig vegrer seg for å bygge en jernbane som vil gjøre toget langt mer konkurransedyktig mellom Østlandet og Vestlandet.
Det er heller ikke tilstrekkelig å vise til at Stortinget til slutt avgjør. Gunaratnam representerer regjeringspartiet og er partiets fremste samferdselspolitiske talsperson på Stortinget. Hun har derfor både innflytelse og ansvar. Ringerike trenger ikke flere politikere som forklarer hvem som må bestemme. Vi trenger politikere som selv vil være med på å bestemme.
Jon-Ivar Nygård ga oss ingen byggestart. Kamzy Gunaratnam har hittil heller ikke gitt oss noe løfte om en.
Dermed risikerer vi å ha kommet fra asken til ilden. Forskjellen er først og fremst at formuleringene er nye, mens usikkerheten er den samme.
Gunaratnam kan fortsatt motbevise denne mistanken. Det krever ikke flere generelle erklæringer om jernbanens betydning. Det krever et klart svar på ett enkelt spørsmål:
Vil Arbeiderpartiet sørge for at Ringeriksbanen blir bygget – og når skal byggingen begynne?
Inntil det foreligger et slikt svar, har Ringerike ingen grunn til å tro at et nytt ansikt betyr en ny politikk.
