Når sola står i sør midt på dagen, har den sin årlig laveste døgnmaksimumshøyde over horisonten (gjelder nord for ekvator og sør for polarsirkelen).

Noen tidsregninger sier at vintersolverv er den første dagen av vinteren. Den kinesiske kalenderen kaller vintersolverv dong zhi (vinterens ankomst), og dette er en viktig merkedag. Andre regner dagen som midten av vinteren.

I Skandinavia ble vintersolvervet feiret med luciadagen, men da den julianske kalenderen ble forlatt til fordel for den gregorianske, beholdt man luciafeiringen på 13. desember, og kom da i utakt med solvervet.
Primstavsmerket var en sol. Denne dagen skulle man ikke arbeide med noe som ble dreid rundt, og heller ikke bake. Juleølet skulle også være ferdig innen 22. desember så det ikke kom «solverv» i det.

Varierende tidspunkt for vintersolverv

År 46 f.Kr. etablerte Julius Cæsar den julianske kalenderen og fastsatte vintersolverv i Europa til 25. desember. Forskjellen mellom kalenderårets lengde av 365,25 døgn og det tropiske årets lengde av 365,2421875 døgn (epoke J2000.0) flyttet gradvis datoen for vintersolverv framover omtrent tre dager for hvert fjerde århundre, slik at i det 16. århundre var den kommet til 12. desember. I 1582 besluttet pave Gregor XIII å reformere kalenderen for å harmonisere årstidene med det astronomiske året. Han refererte imidlertid ikke til Cæsar, men til 325-konsilet i Nikea, som hadde fastlagt tidene for de viktigste kristne høytidene. Paven annullerte dermed det ti-dagers avviket som hadde påløpt fra 4. århundre til 16. århundre, men tok ikke med de tre dagene som hadde påløpt mellom 46 f.Kr. og 325 e.Kr. Den nye kalenderen fastsatte vintersolverv til omkring 22. desember.

I den gregorianske kalenderen varierer tidspunktet fortsatt noe. Vanligvis vil datoen variere fra år til år mellom 21. og 22. desember. Mot slutten av 21. århundre vil vintersolverv falle på 20. desember. Ved begynnelsen av 24. århundre vil det igjen inntre at vintersolverv faller på 23. desember.

Kilde: Wikipedia