Romanen «En begivenhetsrik uke i Glenn Johansens liv» er ute i regi av forlaget Tiden, og har rukket å sanke til seg betydelige mengder anmelderros. Men hvordan startet det hele? Debutanten forteller at det startet med at hun fikk et bilde i hodet:

– Jeg så for meg en mann som har nådd nullpunktet. Det aller første som skjer er jo at Glenn prøver å ta livet av seg. Men han greier det ikke, han er ikke typen til å ta livet av seg. Og så fikk jeg lyst til å utforske hvordan et liv ser ut etter man har nådd nullpunktet.

Hun har latt romanfiguren være en nerdete kar som jobber i et aluminiumsfirma. Og når man begir seg inn i hans mer eller mindre begivenhetsrike liv, får man assosiasjoner til et par av Dag Solstads mannlige romanhelter.

– Jeg er veldig fan av Dag Solstad, så det blir jeg glad for å høre. Jeg kan sikkert være ubevisst påvirket av ham. Men jeg er langt fra så elegant. Min humor er mer direkte og folkelig, er jeg redd, ler forfatteren. Som er enig i at det har utkommet en del romaner i senere tid fra middelklasse-Norge – om menn i livskriser. Men hun understreker:

– Glenn har ikke en midtlivskrise, men en livskrise. Og livskriser har vi hele tiden, i alle samfunnslag. For livet er hardt. Men vi snakker nok ikke så ofte om dette til andre, og derfor tror jeg det kan være fint å lese om det.

– Har heldigvis krigen

Forfatteren beskriver sin romanfigur som en deprimert ingeniør fra Oppegård, forlatt av kona og stadig forbigått av yngre menn på jobben. Han er en grunnleggende ensom mann, som savner å ha ekte samtaler om de store ting – og ikke bare om eksempelvis grilling. Det er vanskelig å se det store i grilling.

– Men så har Glenn krigen, heldigvis. I bøker og filmer om krigen har man berøring med det store hele tiden, med liv og død, svik og heltemot. Og det gode er at det finnes så mange bøker og filmer om krigen, og det finnes så mange krigsminnesmerker både i Norge og i utlandet, at det kan holde en mann beskjeftiget et helt liv – og mer enn det. Som Glenn sier til seg selv: Allerede i Hedmark fylke finnes det så mange krigsminnesmerker at man kan bruke måneder, kanskje år, bare der.

Forfatteren forteller at hun legger ned mye av seg selv i karakteren.

– Derfor var det godt at Glenn er mann, og ingeniør, så det ikke ble helt likt. Angående det med ingeniør, og det med krigen, så er Glenn-karakteren inspirert av min far. Alt av aluminium har min far hjulpet meg med. Han er maskiningeniør. Glenn er nok er fin blanding av min far og meg, røper forfatteren videre.

Sammenbrudd på Oslo S

Mari Kjos Hellum tror romanen kan passe for mange, og sier: – Hvis du noen gang har hatt en dag eller to der du ikke følte deg særlig livsglad, da tror jeg du vil kunne få noe ut av denne boken.

Hun innrømmer gjerne at det gikk opp og ned med selvtilliten under romanskrivingen. Men nå, når mange har lest den, og likt den, har hun fått litt mer trua. Det gleder henne også at så mange ser ut til å verdsette «hverdagshumoren» som hun sprer utover boksidene:

– Jeg synes vel at hverdagen kan være litt tung innimellom, så da er det min overlevelsestaktikk å se komikken i den. Og da ble det ikke vanskelig å komme på noen episoder under skrivingen. Bare i går, for eksempel, hadde jeg et lite sammenbrudd på Oslo S, jeg følte meg helt overveldet og sliten og det ble forsterket av omgivelsene. Oslo S er ikke så oppkvikkende. Og da tenkte jeg, dette kunne godt blitt en liten novelle. «Sammenbrudd på Oslo S». Den kunne man godt skrive.

Til å være romandebutant har Mari Kjos Hellum fått mye oppmerksomhet. Hun var imidlertid livredd dårlige anmeldelser, og sier:

– Det er derfor jeg ble så eldgammel før jeg debuterte. Men jeg har hatt lyst til det så lenge, og så tenkte jeg at noen ganger må man vel gjøre ting – selv om man er livredd.