Statens vegvesen har sagt nei til årets utgave av Styrkeprøven, det tradisjonsrike sykkelrittet fra Trondheim til Oslo. Dermed blir rittet, som skulle vært arrangert 20. og 21. juni, ikke noe av i år. Arrangøren er naturligvis fortvilet. Det er forståelig. Over 800 deltakere var påmeldt, mange hadde trent lenge, noen hadde bestilt reise og hotell, og rittet har røtter helt tilbake til 1967. Men det avgjørende spørsmålet er ikke hvor mange som har gledet seg. Det avgjørende spørsmålet er om norske bilveier skal brukes som arena for konkurranseidrett over hundrevis av kilometer.
Svaret bør være et klart nei.
Styrkeprøven er ikke en liten søndagstur med kaffestopp og refleksvest. Det er et arrangement over enorme avstander, med store felt, slitne ryttere, følgebiler, vakter, kryss, nedoverbakker, mørke timer og ordinær trafikk. Arrangøren omtaler selv Trondheim - Oslo som verdens eldste og lengste turritt. På egen nettside markedsføres distansen som 515 kilometer, mens andre omtaler rittet som rundt 540 kilometer. Uansett tall er poenget det samme: Dette er ikke en aktivitet som naturlig hører hjemme midt i vanlig trafikk.
Bilveiene er først og fremst bygget for transport. De skal frakte folk til jobb, barn til fritidsaktiviteter, varer til butikker, pasienter til sykehus og utrykningskjøretøy fram når minuttene teller. De er ikke bygget for at store grupper mosjonister skal måle krefter med hverandre fra Trøndelag til Oslo.
Det er fullt mulig å være for sykling, folkehelse og frivillighet - og samtidig mene at dette har gått for langt. Syklister skal selvsagt ha sin naturlige plass i trafikken. Men organisert konkurranseidrett på åpne hovedveier er noe helt annet. Når hundrevis av deltakere sendes ut i et arrangement der premisset er distanse, fart, utholdenhet og prestasjon, oppstår det en risiko og en belastning som ikke kan skyves over på øvrige trafikanter.
Arrangøren peker på stadig strengere krav, høyere politikostnader, mer vakthold og økt kontroll. Det er ikke nødvendigvis et tegn på urimelighet. Det kan like gjerne være et tegn på at myndighetene endelig tar realitetene inn over seg. Når et arrangement krever så mye kontroll for å kunne gjennomføres forsvarlig, bør man også stille det enkle spørsmålet: Er dette egentlig egnet for offentlig vei?
Statens vegvesen har tidligere gitt tillatelse til Styrkeprøven, men da med klare vilkår. I 2025 understreket arrangøren selv at vegtrafikkloven gjelder, at deltakerne må følge trafikkreglene, at følgebiler er forbudt av hensyn til trafikksikkerhet og fremkommelighet, og at veiene aldri er stengt for annen trafikk i turritt. Nettopp dette er kjernen. Veien er åpen. Bilistene er der. Tungtransporten er der. Utrykningskjøretøyene kan komme. Da er det vanskelig å forstå at konkurransepregede sykkelfelt skal ha en slags hevdvunnen rett til å legge beslag på veisystemet.
Det er heller ikke et sterkt argument at rittet har lange tradisjoner. Tradisjon er verdifullt, men ikke hellig. Vi har sluttet med mye som en gang ble betraktet som naturlig, nettopp fordi samfunnet har fått høyere krav til sikkerhet, ansvar og fornuftig bruk av felles infrastruktur. At noe har vært arrangert siden 1967, betyr ikke at det automatisk bør fortsette i 2026.
Arrangøren kritiserer prosessen og mener avslaget kom sent. Den kritikken kan godt ha sider som fortjener nærmere gjennomgang. Forvaltningen bør opptre ryddig, forutsigbart og tidlig nok til at arrangører ikke påføres unødvendige kostnader. Men det rokker ikke ved hovedsaken: Dersom vurderingen til slutt er at arrangementet ikke bør gjennomføres på denne måten, må Vegvesenet ha mot til å si nei.
Og det har de altså gjort.
Det skal Statens vegvesen ha ros for. Ikke fordi man ønsker å ødelegge for syklister. Ikke fordi man ikke forstår skuffelsen hos dem som har trent. Men fordi samfunnets viktigste ferdselsårer ikke bør reduseres til en langstrakt idrettsarena for spesielt interesserte.
Vil man arrangere sykkelritt, finnes det alternativer: lukkede traseer, kortere ruter, områder med langt mindre trafikk, egne sykkelanlegg, grusritt, terrengritt eller arrangementer der trafikken faktisk kan håndteres uten at vanlige trafikanter blir ufrivillige medspillere i andres styrkeprøve.
For det er nettopp dét dette handler om. Den egentlige styrkeprøven er ikke om en mosjonist klarer å komme seg fra Trondheim til Oslo på sykkel. Den egentlige styrkeprøven er om myndighetene tør å sette trafikksikkerhet, fremkommelighet og alminnelig fornuft foran tradisjon, press og sterke særinteresser.
Denne gangen besto Statens vegvesen prøven.
