Med snøen følger ikke bare vann som smelter bort til våren. Den inneholder også strøsand, småstein, veisalt, mikroplast og annen forurensning fra trafikken. Når snøen forsvinner, blir restene liggende igjen i hagene – der barna leker, og der mange bruker robotklipper eller motorgressklipper.
Ikke bare ren snø
Fagmiljøer har lenge advart mot å behandle brøytesnø som om den var ren. Statsforvalteren har i flere sammenhenger påpekt at snø fra trafikkerte veier kan være betydelig forurenset, og at snødeponi kan kreve tillatelse etter forurensningsloven dersom det medfører nevneverdig skade eller ulempe.
Også Norsk institutt for vannforskning (NIVA) har dokumentert høye nivåer av mikroplast i snø langs trafikkerte veier. Forskningen viser at snøen kan inneholde partikler fra bildekk, asfalt og veistøv, og anbefalingen er at slik snø håndteres kontrollert – ikke dumpes direkte i naturen eller på private eiendommer.
Hvor går tålegrensen?
Juridisk må naboer til offentlig vei tåle en del ulemper fra brøyting. Veiene skal holdes åpne, og noe snø vil uunngåelig havne utenfor veikanten.
Samtidig slår naboloven fast at ingen må sette i verk tiltak som gir urimelig eller unødvendig skade eller ulempe for naboen.
Når det år etter år blåses store mengder grus og stein inn i private hager, kan det føre til ødelagte robotklippere, skader på plen og risiko for personskade når stein slynges ut fra gressklipper. Spørsmålet er derfor om tålegrensen nå er overskredet.
Bør finne andre løsninger
Det er forståelig at kommunen må rydde snø raskt og effektivt, særlig i trange boligveier. Likevel bør ikke private hager i praksis brukes som gratis snødeponi for forurenset veisnø.
Kommunen bør derfor vurdere:
- å stoppe praksisen med å blåse forurenset snø inn på private eiendommer
- å utrede alternative løsninger for trange gater, der den mest forurensede snøen samles og kjøres til godkjent snødeponi
- å gå i dialog med berørte huseiere om skader og ulemper
- å vurdere erstatning der utstyr er ødelagt eller det har oppstått fare for personskade
Snørydding er nødvendig, men den må skje på en måte som også tar hensyn til miljø, helse og sikkerhet – ikke bare kommunens budsjett.
Må politikerne på banen?
Så lenge lovligheten kan diskuteres, er det nærliggende å tro at praksisen vil fortsette. Å etablere egne snødeponier er kostbart, og bortkjøring av snø krever både mannskap og transport.
Dermed kan spørsmålet ende som en politisk sak:
Skal kommunen spare penger på vinterdriften – eller skal den ta kostnaden for å unngå at forurenset veisnø havner i private hager?
Det kan være på tide at saken løftes til politisk behandling.
