– Vi har tatt serieromanen og black metal og latt dem møtes i samme forestilling, hevder Oda Radoor, som sammen med Simon Formo Hay har dramatisert og regissert «Sagaen om Isfolket». Og legger til:

– Det blir høy lyd, masse røyk og masse sex!

Premieren står på Nationaltheatret onsdag, og er blitt tatt godt imot av billettkjøperne. Det er ikke uten grunn at teateret i sin omtale kaller Margit Sandemo (1924–2018) for «folkets forfatter».

Men det betyr også 12-årsgrense på grunn av eksplisitt innhold – og egen intimitetskoordinator.

– Hun skrev erotisk fantasy, fastslår Radoor.

Fra Døden på Oslo S

På fasaden til det ærverdige Oslo-teateret henger banneret for «Sagaen om Isfolket» på den ene siden av hovedinngangen – og banneret for Shakespeares «Macbeth» på den andre.

Så er det da også et ungt og uforferdet team som står bak den nye forestillingen. Hay og Radoor har tidligere samarbeidet om «Døden på Oslo S», «Europavisjonar» – og "=Oslospelet Et sted å være». Hvorfor «Isfolket»?

– Det er eventyr, det er norsk, det er spennende. Vi griper tak i den okkulte delen av «Isfolket». Men vi ante nok ikke helt hva vi gikk til, sier Oda Radoor. Hun «snikleste i bøkene i kjelleren til kusinen på Råholt» som jentunge. Nå skal hun være med på å få de 47 bøkene opp og fly på scenen.

– Frankensteins monster

Simen Formo Hay dumper ned i det røde plysjsetet i den ærverdige teatersalen. Som nå har flammer hengende ned fra vegger og balkonger, ekstra høyttalere installert rundt i salen – og et digert lyssatt pentagram hengende over scenegulvet.

– Vi har født Frankensteins monster – og nå holder vi på med å lære ham opp, sier Hay når NTB møter ham helt på tampen av prøvetiden med tusen ting som skjer.

– Det er så mørkt at man blir glad, sier han om monsterforestillingen: Som blir minst tre og en halv time lang og der 14 skuespillere – «i minst 120 kostymer» – skal spille en handling som strekker seg fra 1581 til 2001.

Ut mot kirken

I første del spilles de første seks bøkene, med favoritter som Sol og Tengel. Andre del er den mer okkulte delen, ifølge Radoor: Der kommer Isfolket i berøring med en kraft som er Lucifer, den nedstyrtede engelen.

– Lucifer er en helt i Sandemos historie, og verken ond eller god. Stykket handler jo om at tanken om det gode brukes som våpen, at kirken bruker ideen om det gode til å gjøre onde ting, sier Oda Radoor – som tror dette kan være årsaken til at hun og Hay møtte på et uventet problem da de skulle lese seg gjennom «Sagaen om Isfolket»:

– Da vi leste om livet hennes … sier Oda Radoor og lar det hvile litt:

– Hun hadde så mye varme for alle mennesker, og samtidig så mye selvforakt. Dette er forfatteren som skapte et varmt mørke som hele Norge koste seg med. Samtidig har bøkene hennes vært fortiet som del av vår kulturarv.

Selv sa Sandemo ifølge Forskning.no at hun forsøkte å formidle det hun trodde på – «kjærligheten til mennesker og dyr, personlig frihet til å gjøre som man vil uten å såre eller skade andre, og forståelse for dem som er annerledes».

Komponerte satanrocken

Siden ideen om «satanrock» var med de to dramaturgene fra starten, har musikken en stor rolle i «Sagaen om Isfolket». Den er skapt av Tobi Pfeil, som har kjent Hay siden begge var 16 år.

Pfeil har latt seg inspirere av mange ulike elementer – i spennet fra blockbustermusikk à la «Ringenes herre» til Mayhem og Burzum.

– Det blir et stort lydbilde, med masse rock. Vi har ekstra høyttalere over hele scenerommet, som skal omgi publikum og gi dem følelsen av å være inn i Isfolkets dal. Det bryter litt med rommets historie, kan du godt si.

Jenny spiller stammoren Silje

Silje, som Sandemo i aller første «Isfolket»-bok beskrev som «en knapt sytten år gammel pike med øyne som var uforstående og store av ensomhet og sult», spilles av Jenny Mueni Ndunda.

– Hun er fryktløs, uredd, annerledes og trekkes mot et mørke der hun gifter seg med Tengel. Hennes omstendigheter er helt voldsomme, det er vanskelig å sette seg inn i, sier Ndunda om rollekarakteren som mistet familien i pesten som herjet landet.

Hun mener Nationaltheatret med denne oppsetningen viser en sjelden bredde:

– Som en enkelt jente fra Oslo øst og Groruddalen synes jeg det er helt magisk. En gang ble disse bøkene ansett som kiosklitteratur bibliotekene ikke ville ta inn. Nå er de her. Det må det være plass til. Når teaterbransjen blør, gjelder det å trekke nye publikummere.