Hva er avvergingsplikten?

Avvergingsplikten er hjemlet i straffeloven § 196, og betyr at enhver som får kunnskap om at visse alvorlige straffbare handlinger vil skje – eller med stor sannsynlighet vil skje – har plikt til å forsøke å avverge dem. Det gjelder blant annet:

• Drap
• Grov kroppsskade
• Voldtekt og grove seksuelle overgrep
• Alvorlig mishandling i nære relasjoner
• Frihetsberøvelse
• Terrorhandlinger

Plikten gjelder også hvis man får informasjon som gir grunn til å tro at slike handlinger er nært forestående.

Bestemmelsen sier at dersom det er mulig å forhindre slike lovbrudd uten å utsette seg selv eller andre for urimelig fare, har man plikt til å gjøre det. Hvis man unnlater dette, kan man selv straffes med bot eller fengsel inntil 1 år – og i visse tilfeller mer.

Hvorfor finnes denne loven?

Avvergingsplikten har røtter tilbake til eldre lovgivning, men fikk sin nåværende form i straffeloven av 2005 (som trådte i kraft i 2015). Den er ment som et verktøy for å beskytte mennesker mot alvorlig skade og som et virkemiddel for samfunnet til å reagere før tragedier skjer.

Loven bygger på et fundamentalt prinsipp: Når noen vet at et annet menneske står i fare, kan de ikke snu ryggen til.

Hvem gjelder plikten for?

Plikten gjelder alle, ikke bare helsepersonell, politi eller ansatte i barnevernet. Den gjelder også deg som nabo, venn, kollega eller medpassasjer på bussen. Det er ikke nødvendig å ha sikker kunnskap – det er nok å ha en rimelig grunn til å tro at noe alvorlig kan skje.

Hva forventes du å gjøre?

Hvordan man kan «avverge» avhenger av situasjonen. Eksempler på tiltak kan være:

• Varsle politiet, som er det vanligste og tryggeste valget.
• Snakke med personen det gjelder, hvis du kjenner vedkommende og tror det vil ha effekt.
• Si ifra til hjelpeinstanser, som barnevern, skole, krisesenter eller helsevesen.
• Handle på stedet, for eksempel å gripe inn ved vold i det offentlige rom – men bare hvis det er trygt.

Eksempler:

1. Du overhører en samtale på fest der noen sier at de skal «ta hevn» på ekskjæresten og «gi henne noe hun aldri glemmer». Du vet hvem det er snakk om. Her bør du kontakte politiet, selv om det ikke er sikkert at vedkommende faktisk vil gjøre noe. Trusselen er alvorlig nok til å utløse avvergingsplikten.
2. Et barn i nabolaget forteller deg at «pappa slår mamma» og at det skjer ofte. Barnet virker redd. Dette er et klassisk tilfelle hvor du både har avvergingsplikt og bør kontakte politi og barnevern, selv om det er vanskelig.

Ikke vent for lenge

En vanlig misforståelse er at man må være sikker før man sier fra. Det er ikke riktig. Lovens terskel er lavere – det er nok med en rimelig grunn til å tro at noe alvorlig kan skje. I slike situasjoner kan passivitet koste liv eller føre til varige skader.

Ikke vær redd for å varsle

Det er ikke din jobb å etterforske eller bevise noe. Hvis du handler i god tro og gir beskjed til riktige instanser, har du gjort det loven forventer av deg. Og kanskje har du også reddet noen.